Hvorfor måtte det være fotball?
Min datter på 4, Twin#1, har begynt å like fotball, og det er både fantastisk og forferdelig. Fantastisk fordi jeg ser det nydelige smilet hennes når vi spiller og ser hvor fornøyd hun er når hun får det til. Forferdelig fordi jeg hater fotball. Virkelig, Jeg skulle ønske det bare ikke interesserte meg, men fotball gjør dagen min verre når jeg blir utsatt for det. Av alle ting hun kunne like, hvorfor måtte det være fotball?
Jeg skulle ønske fotball bare ikke interesserte meg, men fotball gjør dagen min verre
Det er ikke selve spillet, men det er folkene både på og utenfor banen. Fotball er bare et spill med en ball, men folk tar det alt for alvorlig og i alt for stor grad gjør det til sin kjerneidentitet. Man liker ikke fotball, man er fotball.
For min del, etter å ha vokst opp i en utvidet familie med stor interesse for spillet og blant lidenskapelig fotball interesserte nordlendinger, så har fotball interesse blitt en sosialmarkør for folk det er greit å ikke omgås mer enn absolutt nødvendig. Jeg har sett på nært hold alle de forferdelige sidene ved fotball og har kjent på traumene fra å ha bli utsatt for presset og de usunne holdningene.
Men så, min sprudlende og temperamentsfulle datter begynner altså å like greia. Heldigvis bare som en lek enda, men hun vil nok begynne å spille med andre kjenner jeg henne og Karma rett. Av alle idretter hun kunne bli interessert i, hvorfor måtte det være fotball?
Så hva gjør jeg? Hva skal jeg gjøre når hun begynner å vise interesse for en aktivitet som nå virker uskyldig, men som jeg videre ned i linja vet så inderlig godt er full av usunne holdninger, trenings- og prestasjonspress, trakassering og usunne holdninger. Spesielt ovenfor jenter. Fotball tar over livet og hverdagen til folk, og de vier mer og mer tid til det. Presset bare øker hver år, og det vil begynne å gå ut over både skole og sosiale aktiviteter. Virkelig, hva skal jeg gjøre?
Jo, jeg skal støtte henne.
Selvfølgelig skal jeg støtte henne! Og jeg skal sette meg inn i det og jeg skal vise interesse, til tross for at jeg virkelig misliker fotball. Jeg skal være der på de gode dagene og de vanskelige dagene, når hun ikke får til og når hun lykkes. For hun er ikke meg og trenger ikke like eller mislike de tingene jeg gjør.
Det er det foreldre skal gjøre; støtte og vise interesse for det barna deres er interessert i og liker. Selv om det ikke er vår greie.
Men grensen går ved skisport. Den nøtta blir for vanskelig å svelge.
Så skal jeg også introdusere henne til mer positive ting som også jeg liker, og dele både gleden ved litteratur og dataspill, ved kunst og litteratur. (Favorittspillet per nå er Untitled Goose Game og favoritt sokkene er Pokemon)
Men grensen går ved skisport. Den nøtta blir for vanskelig å svelge. Og det gjør ikke meg noe om interessen for fotball bare dabber av, hun er bare fire år tross alt.
Om det ikke kommer tydelig nok fram, så er dette satire på tilnærmelsen de fleste foreldre har ovenfor barn og unges interesse for dataspill. Satser på at det kommer tydelig nok fram.
